Paul Bertiers billedpraksis er basert på en svært stor interesse for de bygde formene som preger våre urbane landskap. Bygninger av alle slag, bygninger som spenner fra de mest prangende til de minst velstående, så vel som en rekke arkitektoniske kadaver blir tatt i bruk hovedsakelig ved hjelp av trekull og maling.

Paul Bertier-utstillingen på Espace Icare fra 5. til 29. april 2022

Studioutsikt Monument og bygningsserie – ©Paul Bertier

Blyantstreken er presis og ryddig; de generelle fysiognomiene er arbitrert av globalt geometriske lover. Det svarte og hvite, som er gjeldende i de fleste av serien, styrker et inntrykk av eleganse og nøkternhet, nesten nøysomhet, som muligens ikke motsier den silkeaktige teksturen til kullfargene. Hvis det skal understreke komposisjonenes figurative karakter – samt nærheten til arkitektens tegning – er de imidlertid langt fra å gjengi identisk det kunstneren vil ha observert omhyggelig. Mer eller mindre åpenbare avvik fra den oppfattede verden er faktisk tydelige; på noen måter er det dette som går til hjertet av Paul Bertiers arbeid.

Her er faktisk et verk som på den ene siden forplikter seg til å lene seg på en fundamentalt tredimensjonal virkelighet – den av voluminøse rom og bebodde bygninger, den av stedene man krysser virkelig, konkret – mens det er spørsmål om å representere dem på overflater som er evig flate og todimensjonale; dette aspektet antyder nesten i hovedsak et tap, et gap med det som likevel er så strengt tatt i betraktning. På samme måte er her et verk som på den annen side har en tendens til å representere elementer hvis nødvendige strenghet og uunngåelige regelmessighet kan gjettes i dets motiver – som kort sagt er arkitektoniske motiver – mens i Simultaneously, disse samme elementene gjengis på en slik måte at de avviker fra sannheten, og følgelig blir en del av en reise som er imaginær.

Paul Bertiers billedmessige opptatthet er derfor mer tvetydig enn de i utgangspunktet får en til å tro. Denne ambivalensen mellom tilnærming og avvik i forhold til virkeligheten blir aksentuert etter hvert som man skrider frem i kunstnerens arbeid. Dessuten uttrykker den seg abstrakt på tre måter.

For det første er fasadene, fragmentene av vegger eller livsstedene representert – altså av serien Building, Island and Border – mer eller mindre ubestemmelige. Blottet for kontekst og heretter anonyme virker disse «stedene» generiske, som om de peker på et slags universelt konstruksjonsmotiv i et urbant miljø. Fraværet av skilting og fortielsen av ethvert menneskelig tilstedeværelse forsterker dette inntrykket av dissosiasjon med hensyn til en virkelighet som vi generelt legger til et rammeverk, en kultur eller en befolkning. Samtidig gjøres en slags sløvhet til å ta og føle på, spesielt i de fargerike komposisjonene i Border-serien, som mer eller mindre minner om surrealismens avfolkede malerier, hvor ensomhet også er en måte å reflektere verdener på.interiør.

Paul Bertier-utstillingen på Espace Icare fra 5. til 29. april 2022

Visning av utstillingen Matter of Dreams på Arts Without Borders-rommet – ©Paul Bertier

Deretter fremhever elementene representert i de samme seriene en enestående bruk av hvite og svarte, tomrom og faste stoffer, for å trekke ut mønstrene fra virkeligheten mer frontalt. Dermed danner visse motiver representert en svartaktig masse arrangert i midten av komposisjonen, kontrasten med hvitheten til det omkringliggende papiret blir mer uttalt. Arkitekturplottene virker da trukket fra den virkelige verden, som om de er fjernet, og er blottet for noe fundament, omkrets, svevende i luften. Andre komposisjoner er designet ved å reservere det hvite på papiret eller lerretet der konstruksjonene burde vært vist, igjen i kontrast til den tykke vegetasjonen og bolignettene som omgir dem. Overflater som er fratatt det minste relieff er ikke lenger i stand til å nevne noe volum, de ender opp med å beskrive abstrakte masser, ulastelige rom underbygget av usynlige geometrier. Øyet inviteres nå til å granske spennende former og silhuetter, fordi de ikke lenger refererer til noe spesifikt, samtidig som de ser ut til å inneholde en slags sannhet.

Til slutt tar noen av Paul Bertiers komposisjoner mer visceral avstand fra virkeligheten, og gjør arkitektoniske motiver om til slags autonome morfemer som kan injiseres på nytt på en papiroverflate, leke med repetisjons- eller symmetrieffekter, det vil si ved å utforske mangfoldet av konfigurasjoner som tilbys av geometriske prosesser. Dette er blant annet det som kommer frem fra Home and Monument-serien. Den første gir mer presist å se et panel av beboelige strukturer sammensatt av arkitektoniske fragmenter som, satt sammen, gjentatt, sidestilt, ender opp med å konstruere bygninger båret av en resolutt hensynsløs fantasi; de er det Paul Bertier kommer nærmest utopiske perspektiver, der det er snakk om å se langt unna, og om å tenke ut måter å befolke en mer eller mindre oppnåelig fremtid på. Det andre arbeidet mer radikalt på den rene abstraksjonens side, med disse gjentatte fragmentene hvis grunnmotiv har bleknet. Også her en overordnet ramme som minner om beboelige strukturer, noen ganger subtilt tolker vinkler og helninger for å gi akkurat det som trengs for å huske den opprinnelige bygningen.

Paul Bertiers praksis består derfor i gradvis å frarøve arkitekturen dens fysiske virkelighet for å gjeninnføre den i flate rom, det vil si rom som er i stand til å distribuere en form for fiksjon, uansett oppsummering, som ville ramme inn de rom som alle sannsynligvis vil bebo. Som et resultat blir virkeligheten til et bebodd rom ikke lenger oppfattet for dets symbolske, sosiale eller kulturelle betydning; den er nå samlet for sin rene morfologi og den stemningsfulle kraften som følger med den. Dessuten insisterer du uten tvil ikke nok i dette arbeidet på rollen som persepsjon, blikk og kanskje kjærligheten til former spiller. Paul Bertier ser faktisk ut til å stadig spørre seg selv hva som gjør en silhuett, en morfologi, i stand til å betegne et bebodd rom. Er det måten fordypningene leker med de faste stoffene, overflatene med dybdene, fordypningene med fremspringene, for å produsere dører og vinduer? Er det mer livet vi ikke ser, men som vi gjetter, bak de samme åpningene som kunstneren oftest skildrer på en ugjennomsiktig måte? Vanskelig å si, bortsett fra, uten tvil, når man er kunstner.

Praktisk informasjon:

Icarus-området
31 boulevard Gambetta
Issy-les-Moulineaux

Åpning
Torsdag 7 April 2022

Horaires
Mandag til fredag: 9 – 22
Lørdag: 10 – 12 og 30 – 13

For mer informasjon: https://www.espace-icare.com/